"Jeg er dønn misunnelig" - en pappa og fotballspiller ser tilbake

Vi fikk tilsendt et fantastisk tilbakeblikk fra Åssia's Øyvind Larsen. Øyvind trenger vel ingen videre presentasjon, men jobber på Norges Idrettshøyskole, ansvar for videoanalyse for A-landslaget, spilt fotball i Åssia med mange sesonger på A-laget. Har vært trener for flere lag i Åssia, også A-laget. Han har også skrevet flere bøker og laget DVD'er om fotball. Han er ellers veldig involvert i Osloklubben Årvoll der han bor.

Øyvind har vært "hjemme igjen" hos oss 2 ganger de siste årene hvor han har holdt glimrende foredrag og seminar.

Alle MÅ lese dette. Mange vil nok nikke og kjenne seg igjen i flere ting her.

Jeg er dønn missunnelig.

-         En pappa og fotballspiller ser tilbake.

Fotballen er livet – men jeg kan bare mimre. Er ikke med på laget mer. Unga mine er det. Ser på dem med tårer i øya – når de sykler ned mot banen – med ballen i Tine – sekken. En gang var det min virkelighet. Rett nok er hobbyen fortsatt fotball. Jobben min er fotball og kona mi fant meg på idrettshøyskolen der jeg studerte fotball. Og fortsatt – på grunn av trange fotballsko, 20 kuldegrader nær Drammenselva og ispigger for 30 år siden – ramler med jevne mellomrom neglen på høyrefoten av.

Utsagnet ”Fotballen er livet” treffer mer spiker’n om jeg setter det inn i et identitetsperspektiv. Fotballen forma meg som type. Språket mitt utviklet seg fra grønne gloser på fotballbanen, via Shoot og Goal til stilskriving på skolen. Dette kunne noen ganger gi formidable fortrinn. Enhver engelsk-lærer ble imponert når eleven i 5. Klasse kunne gloser ”posponded” og ”substitute”. Andre ganger gikk det rett vest. Det ble rett og slett for mye for geografilæreren da Liverpool ble plassert som nr. 2 på førstedivisjonstabellen. Og ikke som Storbritannias største havneby på vestkysten av England.

Dog lærte vi etter hvert øvrigheta, både lærer og prest at terminlista var utgangspunktet for all planlegging. Aldri en skoleutflukt, et foreldremøte eller konfirmasjonsundervisning på mandag, onsdag eller torsdag. Da var det trening og kamp. Tirsdag var også en umulig dag – om pappaene skulle være med. Da var det trav på Drammen Travbane.

Gjennom ”arenaen” banen blei jeg glad i folket, stedet og laget. Ikke at vi fikk være mye ute på banen. En kamp i ny og ned. Banemesteren var som banemestere flest. Sinna og passa på grasset langt bedre enn han passa på kona. En gang i året var det riktig nok fritt vilt. Da var han i Hallingdalselva og ”drakk” ørret. Da levde vi på banen. Så var det kjeft resten av året. Til neste sommerferie…

Mine helter var A-lagsspillerne. De tapte mer enn de vant, men sjelden gikk vi glipp av en kamp. Geografikunnskapene i Norge ble utvidet med bortekamper i Østland Nordre og Østland Søndre (nåværende 2. div. avdelinger på Østlandet). Grue, Flisa, Kongsvinger og Brumunddal var mer kjente steder enn Vøringsfossen og Glitretinn. Lokaloppgjørene var høydepunktet. Mot Drafn, Drammens Ballklubb og Skiold. Store røkende mannfolk på tribunen vi ikke kjente og som følgelig holdt med de andre. Vi mot dem. Godset møtte vi bare i treningskamper. De var overmakta. De spilte i første. Visst var vi på Marienlyst hver fjortende dag. For å se på Steinar P, Bjørn Oddmar Andersen og de andre stjernene. Sykla fire kilometer ned. Hoppa alltid gjerdet. 5 kroner spart. 5 kroneis. Det var den gangen en kroneis kosta ei krone. Etter kampen; førstemann hjem. Vi skjønte ikke hvorfor SIF var bedre enn oss. Vi banke dem med masse mål i de aldersbestemte klasser.  Et brennende håp fantes ialle fall: en gang skulle vi banke gutta fra Gulskogen. Men det kom tunge tilbakeslag. Riktig ille ble det da Arne Dokken – helten og naboen i gata – ble solgt for 10 000 kr. til Godset.  Verdensbildet ramla sammen.       

Men livet gikk videre i fotballens tegn. Ut av Norway Cup på myntkast. Jeg sa kron. Det blei mynt. Kjenner de salte tårene ennå! Høydepunktet på netthinna er likevel en 16- års kamp mellom de danske jentene Fuglebakke og norske Amazon Grimstad: De hadde like drakter og de danske jentene byttet til andre – ute på banen – uten noe under. Vi dånte. Dagen etter skulle Fuglebakke spille på banen 13. 500 tilskuere – blant dem oss – var møtt opp!       

De påfølgende åra ble det både kretsmesterskap, utenlandsturer, kretslagsturnering i Horten og landslagsamlinger i både Horten og Bergen. Tor Røste Fossen og Arve Mokkelbost førte oss inn i det ”moderne”. Slutt med livsfarlige tøyingsøvelser, linjegymnastikk, isolert teknikktrening og ”five-a side” med småmål.  Vi vandra opp og ned på funksjonalitetsskalaen. Ikke bare det. Jeg oppdaga at hjemplassen ikke var verdens navle. Men jammen så trygt allikevel. Gutte- og juniorlandslagsspillerne fra Lyn og Omegn var i alle fall underlige. Snakka som menn i slips og hadde liksom vinni før en hadde begynt. Både på og utenfor banen.

Innimellom var jeg ganske god. Bare innimellom. Men nok til at toppklubba ville ha meg. Godset og Mjøndalen masa mest. Lillestrøm og Rosenborg var også på tråden. Skulle jeg bytte klubb, måtte jeg flytte hjemmefra. Sånn var fatter’n, sånn var bånna.

Bånna er der nå også. På en annen måte. En gang i måneden drar jeg ”hjem”. Først på grava til mutteren og fatteren, så for å spille kort med lagkameratene fra guttelaget anno 1974.

Bildet er forandra litt for unga mine. De kan være på kunstgressbanen – nesten hele tida. Har de lyst og er gode nok – kan de sikkert gå til Skeid eller Vålerenga etter hvert. Men andre ting er helt identisk. En oppvekst i en trygg ramme: en bane, en klubb og et lokalmiljø. Identitetsbygging og patriotisme. Fortsatt oss og dem. La oss håpe at alle dem som har lyst til å være med i fotballfamilien – blir tatt var på. Og så blir de i klubben til voksenlivet tar dem. Eller aller helst – blir i fotballfamilien livet ut.

La meg avslutte med en historie som forteller mer enn noe hvilke plass fotballen har i folks hjerter, uavhengig hvor du vokser opp i verden: I 1982 angrep Storbritannia argentinske Falklandsøyene. Dette skapte naturlig nok en voldsom anti britisk bølge i Argentina.  Alle tegn på britisk påvirkning gjennom tidene ble revet ned. Britiske gatenavn ble argentinske, statuer revet ned og museum stengt. Ett britisk monument i Buenos Aires ble allikevel stående. Dette var et monument over den første fotballkampen spilt i Argentina 20.06.1886. Buenos Aires Cricket Club, en engelsk klubb kun bestående av britiske statsborgere – gjennomførte kampen. Dette symbolet over de britter som introduserte Argentinas nasjonale passion og helligdom – ble aldri revet ned.

Øyvind Larsen

Vi håper vi kan få Øyvind på besøk flere ganger, og da regner jeg med enda større oppmøte enn det har vært tidligere.

Her er et bilde fra april i år da Øyvind var på besøk: